Krigssone 24-7

Respekten for barnehagepersonell stiger i takt med dager i krigssonen. 5-åringen leker mitraljøse med lillesøsters barnevogn og søskenkampen stiger til nye, uante høyder. Mor glemmer samtlige tall fra en til ti og fyker opp som ei illsint løvinne.  Midt i middagslaging er det unntakstilstand i heimen. Lydnivået stiger langt over smertegrensen og samtlige ører trenger hørselvern. Lillesøster er rasende og storebror synes det hele er stor stas. Heldigvis dukker tallrekka opp. Mor teller sakte mens hun holder rivalene på en armlengdes avstand. 1-2-3-4-5… Meglerens pedagogikk slår til og situasjonen settes under kontroll. Rivaler og løvinner faller i en felles skinnfell og roen senker seg. For en liten stund. 

Hjemmekontor og småunger er en dårlig kombinasjon. Det er ingen overraskelse! Guttungen har vært våken fra klokka fire, oppvasken står fortsatt og i bakhodet surrer saker som frilansmammaen egentlig burde ha skrevet i går. Men da stupte mammaen seng så snart de små hadde sovnet. Livet som H24 småbarsmamma er slitsomt, særlig når alle aktiviteter er stengt, naboen har låst seg inne og vi egentlig burde jobbet mens barna henger i gardina. Selv er vi ikke i karantene, men vi følger strenge retningslinjer. Unngår lek med andre unger og holder oss for oss selv.

Harde trefninger i frontlinjen avløses av rolige stunder i skyttergravene. Selv den mest tålmodige kan miste besinnelsen. Trolig får vi både skilsmisser og foreldre som kjefter mer enn vanlig. Hverdagen er utvilsomt mer slitsom enn yrkeslivet. Likevel er vi heldige. Vi har et helsevesen som jobber på spreng for å holde oss trygge. Vi har åpne matbutikker. Vi har en økonomi som tåler en liten knekk.  Vi er ikke stuck i en liten leilighet. Vi har hus, en liten hage og en gedigen bakgård. Vi sykler, går turer og leker oss gjennom dagene. Og vi er ikke nevneverdig bekymret, enda. I utgangspunktet er ingen av våre nærmeste i særlig risiko for å dø dersom de blir rammet av koronaen. Heller ikke vi. Mest sannsynlig vil vi klare oss gjennom isolasjonen og komme ut litt feitere og langhåra enn vanlig. Men ikke alle har det slik.

Hjertet brister når vi tenker på alle som har blitt kastet inn i en vanskelig situasjon. Ensomme blir enda mer ensomme. Eldre og kronisk sjuke lever i frykt for et aggressivt virus som kan ta liv. Familier som mister sine, får ingen trøstende klemmer i begravelsen. Barn i en dårlig hjemmesituasjon, slipper ikke unna voldsutøver eller overgriper i skole- eller barnehagetid. Kanskje må vi faktisk bryte restriksjoner for å redde liv – eller psykisk helse – blant våre nærmeste naboer?

https://www.nrk.no/mr/bekymra-for-dei-sarbare-barna-1.14946168?fbclid=IwAR2HyH81HFlYF8LNJJsAvc2nBPTM8CXvrZcgD3Q0a7dVdHRuRoVB56sPrVI

Vi må også vende blikket utenfor egne landegrenser. Snart har de fleste fått sine kjære hjem. Uten klem, men med en trygghet om det vi er nær hverandre. Andre er fastlåst i utlandet. Enten på jobb, eller i land med kansellerte transportmuligheter og stengte grenser. Samtidig er mennesker fortsatt på flukt eller samlet i overfylte leirer. I Moria er hjelpearbeidere tvunget til å dra. Enslige mindreårige har kanskje mistet sitt eneste sikre holdepunkt. En allerede kritisk situasjon blir enda mer uutholdelig. Og før eller siden vil koronaen ramme også her. I overfylte leirer med underernærte og sjuke mennesker, uten verken sanitæranlegg, leger, varme dyner eller trøstende hender.

https://www.vl.no/verdidebatt/nar-viruset-rammer-flyktningleirene-1.1683534?fbclid=IwAR2KdqqUj6uFjAhlhO1IkOu1MvJ0d7683zxafN91dLO2NCXSeU7uzWn6tX8

Koronaen har enda ikke ankommet sin mest makabre krigssone. Men det vil den, før eller siden. En krigssone for barn – og voksne. 24/7. Da blir våre egne hverdagsutfordringer ufattelig små.

Maktesløsheten er overveldende.

EVAKUER BARNA FRA MORIA NÅ! Det er snart for seint å avverge en katastrofe som vil sende oss inn i historiebøkene. Med negativt menneskelig fortegn. 

Moria - et moderne gasskammer

Jenta hylskriker. Frykten lyser i ansiktet. Jeg løper til.

3-åringen sitter i sengen sin. Jeg legger henne ned, stryker henne over kinnet og tar hånden hennes. – Mamma passer på deg, hvisker jeg. Og jeg vet det er sant. Jeg vet at jeg ikke kan beskytte henne mot alle farer. Men jeg vet med sikkerhet at jeg kan gi jenta mi mat, varme klær og ei myk seng. Noe annet ville vært helt utenkelig. Slik var det også for mødre i Syria. Sånn er det ikke lenger.

Lille Nassir var glad i biler. Han kjørte lekebil i hjemmet sitt da han ble drept. Bomben ble for mye for ham. Familien valgte å flykte fra Syria for å berge de andre barna. Det gikk ikke bra. Søsteren Mira elsket å svømme. Hun satt tett sammen med mammaen sin i båten. Først følte hun seg trygg og forventningsfull. Men så kom bølgene. Mammaen forsøkte å holde fast i henne. Til slutt klarte hun ikke mer. Middelhavet ble for mye for Mira. Mammaen så hårtustene idet hun forsvant i dypet. 

Resten av familien kom seg over havet. Men hva kom de til?

Flyktningeleiren Moria er overfylt. Vinteren er iskald. Moria blir for mye – for mange.

Nå må verden våkne! Norge hyller voksne menn som bakser i isen og sover 86 netter i telt. I Moria må mødre legge sine nyfødte barn til å sove på en pappbit. Små barn har sovet i telt i flere år – uten sovepose! De har ingen mulighet til å tørke klær eller vaske seg. De har ikke ullundertøy, hjemmestrikkede gensere eller varme vintersko. De har ingenting! Tre-åringer dunker hodet i bakken for å finne virkelighetsflukt i smerte. Vi lever i 2020, dette går ikke an!

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre for at verden skal våkne. Vi kan gå med skylapper og melde oss inn i Facebookgrupper som ikke tror på humanitære katastrofer. Men barn lider, og barn dør. Hellas har kommet til bristepunktet for lenge siden. Vi ser skiskyting på TV’en og later som ingen ting. Hjelpeorganisasjoner hjelper der de kan, og folk starter private engasjement for å sende hjelp. Det demper symptomene og lindrer smerten for noen få. Men det løser ikke problemet. Den storpolitiske verden ignorerer. Imens fortsetter barn i Moria å dø. De fortsetter å skade seg selv. Foreldrene fortsetter å fortvile. De frykter for familiens liv og har ingen framtid. Dette er naboene våre - i Europa. Kan du forestille deg hvor ille det er?

Moria er et moderne, saktevirkende gasskammer – med lange ettervirkninger. De som overlever, vil bli sterkt traumatiserte. Hva gjør det med et barn – når det vokser opp i total elendighet? Og hva gjør det med alle mødre og fedre som ser sine barns smerte? Den politiske verden må våkne – nå! Hvis ikke vil en alvorlig humanitær krise føre til kriser vi enda ikke kan ane omfanget av. Får barna ut av Moria – nå!

I isen med verden på slep

I tre måneder har de sovet i et kaldt telt. De har vært skitne, sultne, slitne og en hårsbredd fra døden. Mange ganger.
Snakker jeg om Ousland og Horn? Nei, jeg snakker om to 5-åringer i Moria. Sammen med flere tusen andre flyktningbarn, fryser de hver eneste natt. Det er ikke minus 40 i Hellas. Heldigvis! Men disse små kroppene har verken sovepose eller gode liggerunderlag. De fryser, og de har ikke valgt det selv. 

Verden er urettferdig. Blodig urettferdig! Det er tragisk at to gamle menn på et isflak får større oppmerksomhet enn ei mor i Finnmark som må vente et døgn før barnet kommer seg til sykehus. Hallo, ungen er blå i huden, den puster ikke! Kan du tenke deg en verre følelse for ei mor?

Likevel. Ousland og Horn har verken skyld i flyktningkriser eller lange sjukehusveier i Finnmark. Vi kan ikke legge verdens elendighet på skuldrene til to polfarere.  Problemet er oss! Det er medienes prioriteringer, stoffet som selger og politikerne vi velger. To menn på et isflak nord for Svalbard kan verken redde verden eller skade den nevneverdig.

Ekspedisjonen Ousland og Horn har gjennomført en nærmest uforståelig. Jeg har dratt pulk over isbaks og sovet i telt i minus 40. Jeg vet hvor isende kald kulingen kan være og hvor stummende svart mørketiden er. Likevel har jeg ikke det fjerneste begrep om hva disse to nettopp har utført. Å gå fra Alaska til Svalbard via Nordpolen er helt absurd. 86 dager på is. Kulde, kuling, isbjørn og is i bevegelse. Vanvittig tunge pulker, forfrosne kroppsdeler, bare is i sikte og stadig mørkere dager. Jobben krever en enorm motivasjon og gjennomføringsevne. Men de klarte det. De klarte det helt uten forsyninger, og uten våre skattepenger. Det er imponerende.

At polarfarne får kritikk for å ikke tilkalle helikopterhjelp, er ironisk. Man utløser ikke brannalarmen uten brann! At et redningsteam i verdensklasse sto klar til henting en times flytur unna, ble lite vektlagt av pressen. Men mens mediene hauset opp spenningen med hint om kamp mellom liv og død, roet ekspedisjonsleder Ebbesen det hele ned med udramatiske fakta. At Horn falt i råka, skapte en kritisk situasjon. Men også den reddet de seg ut av på egen hånd. Et helikopter ville uansett kommet for sent hvis ikke Ousland fikk ham opp av vannet og «inn i varmen». Poenget er at de ville klare seg på egen hånd. En førstebestiger på ei 86-lengders klatrerute avbryter ikke 2-3 taulengder fra toppen uten grunn. 

Et forskningsskip til unnsetning midt i mørketiden; betalt med ekspedisjonens egne midler. Når en eventyrer kommer dithen, har man lyktes med mer motivasjon. Når skipet i tillegg er lastet med journalister og ekspedisjonen struper seg til i innspurten, er økonomi til neste ekspedisjon allerede i boks. Om spillet var overdrevet, vet bare de selv. Ousland både vant og tapte kredibilitet disse dagene. Men økonomisk kommer han nok godt ut av det. Mediedekningen er verdt millioner. Så får vi bare håpe at litt av mediedekningen kommer ekspedisjonens uttalte mål til gode, nemlig fokus på klimaendring og smeltende polis. Det er neppe mulig for andre å gjenta turen, for å si det slik. I så fall må det bli med båt.

Vi må tørre å ha to tanker i hodet på en gang. Ousland og Horn har utført en bragd. Den blir ikke mindre av at Høie og co har en jobb å gjøre i Finnmark. Ei heller av kalde barn i Hellas.  Problemet er ikke oppmerksomheten polarheltene får, men oppmerksomheten livsviktige saker ikke får! Vi kan ikke skrive ei bok om hvert eneste barn i livsnød. Men media kan styre fokus og DU kan velge hvilke saker du klikker inn på. Uansett må vi tørre å ha to tanker i hodet på en gang. Mitt mammahjerte blør for mødre med barn som lider – og dør. Det fins ikke noe viktigere enn å kjempe for våre små; både i innland og utland. Likevel kan eventyreren i meg gjerne få litt «realtime polfarer reality». Å følge innspurten av en historisk polferd, er spennende krydder i hverdagen. Men jeg ville gjerne blitt spart for hint om livsfare og matnød, når hjelpen hele tiden var så nær. Mødrene i Moria kan ikke sende en tekstmelding for å rekvirere helikopter med mat og medisiner til sine barn. I mine øyne er folk som reiser til Hellas for å hjelpe flyktningbarn større helter enn Ousland og co. De virkelige heltene kommer sjelden i media – og aldri i historiebøkene.

Kunstfagenes relevans i samfunnet

Det gir en helt spesiell stemning, når kunstfagenes viktighet diskuteres i foajeen ved Parken Kulturhus. Allerede i parkeringsanlegget møtes jeg av julemusikk. Barn med nisseluer nynner seg gjennom tunellen sammen med sine foresatte. De er opplivet av en tur i Aspelin og Jugendteaterets univers, hvor Putti, nisser, sang og eventyr regjerer. Selv er jeg ny i byen, men forestillingen har allerede blitt en tradisjon. Engasjement, timing, innlevelse og kvalitet imponerer. Tenke seg til, 150 unge skuespillere og et stort apparat rundt. Det er ekstremt imponerende. Og rørende. Hva kan det bety for en liten kropp få være del av dette?

I en julepyntet foaje møtes vi i eventyret. Det er rett og rimelig – men overraskende – at ei 10 år gammel jente skal lese opp Stortingsmelding 28 før det hele starter. Like etter forestilling – og fortsatt kledt som Putti – leser Frøya Lillebø rolig og tydelig fra en voksenmelding med kronglete ord og formuleringer. 10-åringen tar det på strak arm. Jeg lar meg imponere, igjen.

Panelet starter sin presentasjon og diskusjonen starter. Hva er det egentlig med kulturfagene? Fagenes viktighet er målbare på en helt annen måte enn tradisjonelle faktafag. Muligens har det ført til lavere anseelse for dramalæreren kontra realfaglæreren? Eller i alle fall for faget? Det ville vært uhørt dersom en ufaglært skulle forsøke å lære barna våre kjemi. Men hva med dans, drama, kunst og musikk? Hvor ofte skjer det at ufaglærte underviser skolebarn i disse fagene? Relativt ofte, vil jeg tro. Og hva skjer med kvaliteten da?

-          Undervisning uten kunnskapsrike lærere er bortkastet, da er det nesten bedre å la være, mener høgskulelektor Hege Holmqvist Synnes. – En faglært person kan gi elevene de verktøyene de trenger for at opplevelsen blir positiv og vellykket. Det handler om alt fra stemmebruk til kroppsholdning, mestring av sceneskrekk, utvikling av egne evner og tid til å være i prosessen.  

Jeg innser at jeg blir tatt litt på senga, men skjønner poenget. Med bakgrunn i korsang, vet jeg det er forskjell på hvordan man fremfører en sang. Skal man bare synge, eller skal man synge mens pusteteknikk, artikulasjon, dynamikk og innhold i teksten styrer stemmen? Det er klart det gjør en forskjell. Teknikkene må tillæres av fagfolk og sangeren må ha mot til å leve seg inn i musikken.

Debatten fortsetter og fagfolk innen kunst, musikk og drama snakker seg varme. Den før nevnte Stortingsmelding ønsker mer vekt på estetiske fag i skolen. Dette er basert på Ludvigsensutvalgets undersøkelser, som igjen er basert på forskning i inn og utland. Det handler ikke bare om at folk skal få utvikle seg selv, ha det gøy og bli gode på noe de liker. Det handler om at projisering av faktakunnskap ikke lenger er nok. Verden er i endring. Vi trenger nytenking, kreativitet og folk som kan ser ting fra et nytt perspektiv. Og nettopp disse egenskapene finner vi oftest blant ungdom som er engasjert i estetiske fag. Plutselig får både linjevalg og Puttis univers en ny dimensjon. Vi kommer til å se igjen mange av Puttiene, smånissene og elever fra Fagerlia VGS. Ikke bare som fremtidige bidragsytere i byens kulturliv, men også som kreative tenkere som kan tenke nye tanker og trekke mer enn fakta inn et fag. Kanskje det er nettopp det vi trenger for å utvikle fremtidens samfunn. 

Epilog skredulykka Longyearbyen 19. desember

Epilog 

Jeg elsker snøen og fjellene. Men 19. desember hatet jeg begge deler. Det startet så greit. Ekstremvær, snø og vind? Ingen problem. Vi er vant til at Svalbardsnøen ikke ligger stille; - den virvler, føyker og surrer – legger seg i meterhøye hauger og etterlater bare flekker. På Svalbard står vi han av – vi liker at været røsker litt i oss! Og etter ett døgn inne med ettåringen, var det en fryd da vinden løyet lørdag formiddag. Verden var et eventyr! Hus julepyntet av naturen sjøl og gater med snøfonner høye som hus. Biler var nedsnødd og noen måtte bruke vinduet for å komme seg ut. Men ingen var skadet og alt var bare skøy.

Vinter-eventyr

Veiene var ikke brøytet. I 236 var et en lang skavl, like høy som husa! Ved toppen av snarveien var det en stor snøhaug. En turist hjalp meg å løfte vogna over. – «You are lucky to experience this», sa jeg.  Alt var jo et eventyr. Jeg stoppet og pratet med Svenn og barna. Gikk videre, men stoppet i krysset ved veg 232 for å se på fresen. Den bråkte. Sigbjørn syntes det var gøy. Da vi snudde oss for å gå videre, hadde gatelysa i Hilmar Rekstens veg slukna. Jeg lurte på hvorfor – det var jo fortsatt lys i husa! Hadde noen lyst på sensoren? Men det må jo være flere? Jeg undret meg mens jeg gikk videre. Så at parkeringsplassen ved Kulturhuset var full av snø. Snudde og gikk via sykehuset. En kar kom løpende – og jeg tenkte å si til ham at det var stengt. Men han kom seg inn. Ved posten stoppet jeg og pratet med Tommy som måket snø. Posten var fortsatt stengt. Jeg kikket på klokka – 10:24? Å ja, den åpner vel 11 på lørdag. Tommy pratet om jula og scooterføret. Så rammet katastrofen oss.

Tommy måker snø ved Posten

Øyeblikket sitter i oss for alltid; - damen som kom løpende og sa at spisshusene lå hulter til bulter. De få skrittene til hushjørnet – synet som møtte oss: Bruddsonen i fjellsiden og husene som sto på feil plass. Vissheten om at der bodde Elke og Malte med to bittesmå. Svala kun 8 uker gammel. Vakre Elida, så spinkel og skjør. Flere navn og ansikt dukket opp i hodet. Kine som kom løpende i Ronnys alt for store ytterklær – opprørt, men like hel etter å ha berget seg ut av eget hus. Fort finner vi fram telefonen for å varsle, før vi ser at første utrykningskjøretøy er på plass. Snart er det biler og løpende folk over alt.

Tragedien har nettopp skjedd

Hjernen jobber på høygir. Hvordan kan jeg bidra? Skal jeg varsle Dag og Andrine? Nei, ikke forstyrr - de er nok allerede varslet gjennom Røde Kors. Skal jeg varsle Ellinor, Endre, Martin og Audhild? Kanskje ikke. Skredområdet er allerede fullt av folk. Jeg ser mange som står stille der oppe. De er sikkert nok mennesker, de ønsker nok kun egne styrker og folk fra Røde Kors inn i området nå. Trengs det flere spader? Skal jeg skaffe noe annet?

Skred og redningsaksjon

Hjernen skanner videre. Finner ingen fornuftige løsninger. Finner ingen som kan passe Sigbjørn. Han er sulten og trøtt. Kan jeg overlate ham til noen andre nå? Forstår han at det er en dramatisk situasjon? Blir det traumatisk for ham hvis jeg forlater ham med fremmede? Alle jeg kan komme på vil nok heller grave enn å passe unge. Hvordan vil han reagere på en fremmed? Og hva om jeg blir tatt i etterskred mens pappaen er en flytur unna. Er det riktig av meg å utsette meg for faren når jeg er alene med barnet?

Trist

Man føler seg så maktesløs i en slik situasjon. Vi er vant til å vurdere skredfare og forberede oss før vi drar på tur. Men vi er ikke vant til å tenke skredfare i eget hjem! Hvordan gikk det med alle disse små og store som bodde i husene? Jeg sto bare meter unna og tenkte på hver og en av dem som bor i området. Jeg har armstyrke, psykisk styrke, skredkurs og ønske om å bidra. Men jeg var alene med et barn på ett år. Jeg scannet hjernen for barnepassere, men alle våre venner sprang ut for å grave. I stedet for å berge liv, kunne jeg bare så på sidelinjen; trøste og bistå mens jeg passet mitt eget barn.

Her sto Sigbjørn og jeg da skredet gikk

Etter minutter med vurdering, ser jeg at det ikke er stort poeng. Ser at det er folk nok der oppe. Jeg vil så gjerne bidra, men til slutt går jeg på butikken og handler det jeg trenger. Ser Maria og spør om hun har hørt om skredet. Møter butikkpersonell som gråter. I ettertid tenker jeg at Maria kunne ha passet Sigbjørn! Men terskelen var høy for å etterlate barnet mitt blant folk som var fortvile. Selvsagt kunne jeg ha gjort det.  Han ville nok ikke tatt noen skade av det. Men jeg gjorde det ikke.  I ettertid angrer jeg bittert. Jeg kunne bedt hvem som helst om å passe gutten min i noen minutter – han ville jo tålt litt skriking! Men innen jeg fant noen, var ulykkesområdet fullt av folk. Jeg gikk hjem, ga gutten min mat og la ham til å sove i en varm seng. Varslet de hjemme om at vi var OK. Prøvde å skaffe informasjon og videreformidle til venner av Elke, Malte og oss. Rastløs surret jeg rundt i hjemmet mens hode og hjertet var hos de som lette blant husrester, julegaver, klær og betonghard snø for å finne sine barn.  

Knust

Redningsmannskaper gjorde en fantastisk jobb. Mange mennesker kom fra en traumatisk opplevelse med livet i behold. Dessverre gjaldt det ikke alle. Tre barn mistet sin fine pappa Atle. Lille Nikoline vil aldri mer våkne til søster Pernille, mor og far. Det er så uendelig trist.

Lykter i snø

Jeg tenker at det hele er en tragedie. Mange med mye kompetanse ble tatt i skredet. Elke som holder skredkurs, Malte som er geolog, Eli Anne som er meteorolog og har vurdert skredfare for Varsom.no. Disse menneskene ville aldri gått under denne fjellsiden dersom de var på tur like etter uværet. Men vi sitter ikke med skredsøker på i stua. Og vi tenker ikke skred i hjemmet vårt. Ikke før nå.

Stjernene hilser til alle som har mistet en kjær

 

Vi har tilegnet oss erfaring vi helst ikke vil ha. Men tross alt kunne det gått så mye verre. Mennesker har gjort en fantastisk innsats. Barn ble reddet. Nå må vi bare fortsette å bry oss om hverandre – og i framtiden vil vi tenke sikkerhet på en helt ny måte, også i eget hjem, vårt trygge lille rede. Og vi må ut igjen. Vi må ut til den deilige snøen og de flotte fjellene. For det er jo derfor vi er her.

 

Linda

Tusen tårer for en Syrisk sønn

Tusen tårer for en Syrisk sønn

Tenk å se barnet ditt tørste – og ikke kunne gi det vann? Tenk å se det bli misbrukt – og ikke kunne stoppe handlingene? Tenk å se barnet ditt kveles – uten at du kan åpne døren og slippe inn luft? Tenk deg følelsen når du glipper taket – når barnet glir fra deg i frådende vann; frykten i barnets øyne – et siste blikk, som du aldri får se igjen?

Å bli mor er en smertefull opplevelse. Men det er bare starten på en smerte som varer livet ut; - den inderlige sterke intuisjonen i det å være mor. De siste dagers nyhetsstrøm har gjort mammahjertets smerter nærmest uutholdelige.

70 mennesker i en lastebil langs en veikant. Heldigvis kan vi bare ane oss en vag kontur av ferden. Uendelige timer, dager og uker i det trange, varme, stappfulle rommet. Barnet som ikke får ny bleie. Som ikke får mat. Som ikke får vann. Skriket du ikke klarer å stille – men som etter hvert blir helt borte. Et hjelpeløst barn. Et utmattet blikk uten liv. De små lungene som til slutt ikke får oksygen nok.

Døde mennesker på en strand. Båtferden, frykten. Lille Aylan. Dette flotte, lille mennesket som så vidt har startet på et liv. Hva skulle han bli når han ble stor?

Bildet av en liten kropp i sanden har brent seg inn på netthinnen. Aylan og broren hans har blitt et symbol for de tusener som dør i flukten. En fortvilt pappa som mistet kone og to barn. En gråtende tante som lånte dem penger til flukten. Flukten som skulle bringe dem til et bedre liv.

Tenk deg å være foreldre i en verden som ikke er som vår. I en verden som ikke gir deg forutsetninger til å ta vare på ditt eget barn. I en verden som er så hjerterå at du velger å risikere ditt og barnets liv for å slippe unna.

 Det finnes ingen utvei. For mange ender det mer grusomt enn man kan forestille seg. Tenk deg ferden på havet. Den stappfulle båten. Kantringen. Tenk deg smerten – siste gang du ser ditt barn i live? Øyeblikket som forfølger deg resten av ditt liv.

 Kjære mødre og fedre. Heldigvis klarer vi ikke å forestille oss dette. Smerten vi kjenner, er bare en brøkdel av disse foreldrenes fortvilelse. Og dette pågår for fullt. I vår lille verden, ikke langt unna.
Jeg håper inderlig det finnes en utveg. At vi kan hjelpe disse menneskene. Og at jeg i min hjelpeløshet kan få gode råd om hvordan jeg best kan bidra. I mellomtiden gråter jeg tusen tårer for en Syrisk mor i en trailer i Østerrike. Tusen tårer for lille Aylan og familien hans. Og tusen tårer for foreldre og barn som er på flukt i dette øyeblikk. Nå må verdenssamfunnet gjøre tiltak så vi kan se nyheter uten å bli overveldet av sorg. Så vi kan se at flyktninger får mat, seng og et liv i verdighet. Så vi kan se vårt eget barn i øynene og si – Ja, det var en stor flyktningestrøm, og mange døde før vi skjønte alvoret. Men nå klarer vi å hjelpe dem, alle som en.

Linda Bakken, mammahjerte