I isen med verden på slep

I tre måneder har de sovet i et kaldt telt. De har vært skitne, sultne, slitne og en hårsbredd fra døden. Mange ganger.
Snakker jeg om Ousland og Horn? Nei, jeg snakker om to 5-åringer i Moria. Sammen med flere tusen andre flyktningbarn, fryser de hver eneste natt. Det er ikke minus 40 i Hellas. Heldigvis! Men disse små kroppene har verken sovepose eller gode liggerunderlag. De fryser, og de har ikke valgt det selv. 

Verden er urettferdig. Blodig urettferdig! Det er tragisk at to gamle menn på et isflak får større oppmerksomhet enn ei mor i Finnmark som må vente et døgn før barnet kommer seg til sykehus. Hallo, ungen er blå i huden, den puster ikke! Kan du tenke deg en verre følelse for ei mor?

Likevel. Ousland og Horn har verken skyld i flyktningkriser eller lange sjukehusveier i Finnmark. Vi kan ikke legge verdens elendighet på skuldrene til to polfarere.  Problemet er oss! Det er medienes prioriteringer, stoffet som selger og politikerne vi velger. To menn på et isflak nord for Svalbard kan verken redde verden eller skade den nevneverdig.

Ekspedisjonen Ousland og Horn har gjennomført en nærmest uforståelig. Jeg har dratt pulk over isbaks og sovet i telt i minus 40. Jeg vet hvor isende kald kulingen kan være og hvor stummende svart mørketiden er. Likevel har jeg ikke det fjerneste begrep om hva disse to nettopp har utført. Å gå fra Alaska til Svalbard via Nordpolen er helt absurd. 86 dager på is. Kulde, kuling, isbjørn og is i bevegelse. Vanvittig tunge pulker, forfrosne kroppsdeler, bare is i sikte og stadig mørkere dager. Jobben krever en enorm motivasjon og gjennomføringsevne. Men de klarte det. De klarte det helt uten forsyninger, og uten våre skattepenger. Det er imponerende.

At polarfarne får kritikk for å ikke tilkalle helikopterhjelp, er ironisk. Man utløser ikke brannalarmen uten brann! At et redningsteam i verdensklasse sto klar til henting en times flytur unna, ble lite vektlagt av pressen. Men mens mediene hauset opp spenningen med hint om kamp mellom liv og død, roet ekspedisjonsleder Ebbesen det hele ned med udramatiske fakta. At Horn falt i råka, skapte en kritisk situasjon. Men også den reddet de seg ut av på egen hånd. Et helikopter ville uansett kommet for sent hvis ikke Ousland fikk ham opp av vannet og «inn i varmen». Poenget er at de ville klare seg på egen hånd. En førstebestiger på ei 86-lengders klatrerute avbryter ikke 2-3 taulengder fra toppen uten grunn. 

Et forskningsskip til unnsetning midt i mørketiden; betalt med ekspedisjonens egne midler. Når en eventyrer kommer dithen, har man lyktes med mer motivasjon. Når skipet i tillegg er lastet med journalister og ekspedisjonen struper seg til i innspurten, er økonomi til neste ekspedisjon allerede i boks. Om spillet var overdrevet, vet bare de selv. Ousland både vant og tapte kredibilitet disse dagene. Men økonomisk kommer han nok godt ut av det. Mediedekningen er verdt millioner. Så får vi bare håpe at litt av mediedekningen kommer ekspedisjonens uttalte mål til gode, nemlig fokus på klimaendring og smeltende polis. Det er neppe mulig for andre å gjenta turen, for å si det slik. I så fall må det bli med båt.

Vi må tørre å ha to tanker i hodet på en gang. Ousland og Horn har utført en bragd. Den blir ikke mindre av at Høie og co har en jobb å gjøre i Finnmark. Ei heller av kalde barn i Hellas.  Problemet er ikke oppmerksomheten polarheltene får, men oppmerksomheten livsviktige saker ikke får! Vi kan ikke skrive ei bok om hvert eneste barn i livsnød. Men media kan styre fokus og DU kan velge hvilke saker du klikker inn på. Uansett må vi tørre å ha to tanker i hodet på en gang. Mitt mammahjerte blør for mødre med barn som lider – og dør. Det fins ikke noe viktigere enn å kjempe for våre små; både i innland og utland. Likevel kan eventyreren i meg gjerne få litt «realtime polfarer reality». Å følge innspurten av en historisk polferd, er spennende krydder i hverdagen. Men jeg ville gjerne blitt spart for hint om livsfare og matnød, når hjelpen hele tiden var så nær. Mødrene i Moria kan ikke sende en tekstmelding for å rekvirere helikopter med mat og medisiner til sine barn. I mine øyne er folk som reiser til Hellas for å hjelpe flyktningbarn større helter enn Ousland og co. De virkelige heltene kommer sjelden i media – og aldri i historiebøkene.