I isen med verden på slep

I tre måneder har de sovet i et kaldt telt. De har vært skitne, sultne, slitne og en hårsbredd fra døden. Mange ganger.
Snakker jeg om Ousland og Horn? Nei, jeg snakker om to 5-åringer i Moria. Sammen med flere tusen andre flyktningbarn, fryser de hver eneste natt. Det er ikke minus 40 i Hellas. Heldigvis! Men disse små kroppene har verken sovepose eller gode liggerunderlag. De fryser, og de har ikke valgt det selv. 

Verden er urettferdig. Blodig urettferdig! Det er tragisk at to gamle menn på et isflak får større oppmerksomhet enn ei mor i Finnmark som må vente et døgn før barnet kommer seg til sykehus. Hallo, ungen er blå i huden, den puster ikke! Kan du tenke deg en verre følelse for ei mor?

Likevel. Ousland og Horn har verken skyld i flyktningkriser eller lange sjukehusveier i Finnmark. Vi kan ikke legge verdens elendighet på skuldrene til to polfarere.  Problemet er oss! Det er medienes prioriteringer, stoffet som selger og politikerne vi velger. To menn på et isflak nord for Svalbard kan verken redde verden eller skade den nevneverdig.

Ekspedisjonen Ousland og Horn har gjennomført en nærmest uforståelig. Jeg har dratt pulk over isbaks og sovet i telt i minus 40. Jeg vet hvor isende kald kulingen kan være og hvor stummende svart mørketiden er. Likevel har jeg ikke det fjerneste begrep om hva disse to nettopp har utført. Å gå fra Alaska til Svalbard via Nordpolen er helt absurd. 86 dager på is. Kulde, kuling, isbjørn og is i bevegelse. Vanvittig tunge pulker, forfrosne kroppsdeler, bare is i sikte og stadig mørkere dager. Jobben krever en enorm motivasjon og gjennomføringsevne. Men de klarte det. De klarte det helt uten forsyninger, og uten våre skattepenger. Det er imponerende.

At polarfarne får kritikk for å ikke tilkalle helikopterhjelp, er ironisk. Man utløser ikke brannalarmen uten brann! At et redningsteam i verdensklasse sto klar til henting en times flytur unna, ble lite vektlagt av pressen. Men mens mediene hauset opp spenningen med hint om kamp mellom liv og død, roet ekspedisjonsleder Ebbesen det hele ned med udramatiske fakta. At Horn falt i råka, skapte en kritisk situasjon. Men også den reddet de seg ut av på egen hånd. Et helikopter ville uansett kommet for sent hvis ikke Ousland fikk ham opp av vannet og «inn i varmen». Poenget er at de ville klare seg på egen hånd. En førstebestiger på ei 86-lengders klatrerute avbryter ikke 2-3 taulengder fra toppen uten grunn. 

Et forskningsskip til unnsetning midt i mørketiden; betalt med ekspedisjonens egne midler. Når en eventyrer kommer dithen, har man lyktes med mer motivasjon. Når skipet i tillegg er lastet med journalister og ekspedisjonen struper seg til i innspurten, er økonomi til neste ekspedisjon allerede i boks. Om spillet var overdrevet, vet bare de selv. Ousland både vant og tapte kredibilitet disse dagene. Men økonomisk kommer han nok godt ut av det. Mediedekningen er verdt millioner. Så får vi bare håpe at litt av mediedekningen kommer ekspedisjonens uttalte mål til gode, nemlig fokus på klimaendring og smeltende polis. Det er neppe mulig for andre å gjenta turen, for å si det slik. I så fall må det bli med båt.

Vi må tørre å ha to tanker i hodet på en gang. Ousland og Horn har utført en bragd. Den blir ikke mindre av at Høie og co har en jobb å gjøre i Finnmark. Ei heller av kalde barn i Hellas.  Problemet er ikke oppmerksomheten polarheltene får, men oppmerksomheten livsviktige saker ikke får! Vi kan ikke skrive ei bok om hvert eneste barn i livsnød. Men media kan styre fokus og DU kan velge hvilke saker du klikker inn på. Uansett må vi tørre å ha to tanker i hodet på en gang. Mitt mammahjerte blør for mødre med barn som lider – og dør. Det fins ikke noe viktigere enn å kjempe for våre små; både i innland og utland. Likevel kan eventyreren i meg gjerne få litt «realtime polfarer reality». Å følge innspurten av en historisk polferd, er spennende krydder i hverdagen. Men jeg ville gjerne blitt spart for hint om livsfare og matnød, når hjelpen hele tiden var så nær. Mødrene i Moria kan ikke sende en tekstmelding for å rekvirere helikopter med mat og medisiner til sine barn. I mine øyne er folk som reiser til Hellas for å hjelpe flyktningbarn større helter enn Ousland og co. De virkelige heltene kommer sjelden i media – og aldri i historiebøkene.

Kunstfagenes relevans i samfunnet

Det gir en helt spesiell stemning, når kunstfagenes viktighet diskuteres i foajeen ved Parken Kulturhus. Allerede i parkeringsanlegget møtes jeg av julemusikk. Barn med nisseluer nynner seg gjennom tunellen sammen med sine foresatte. De er opplivet av en tur i Aspelin og Jugendteaterets univers, hvor Putti, nisser, sang og eventyr regjerer. Selv er jeg ny i byen, men forestillingen har allerede blitt en tradisjon. Engasjement, timing, innlevelse og kvalitet imponerer. Tenke seg til, 150 unge skuespillere og et stort apparat rundt. Det er ekstremt imponerende. Og rørende. Hva kan det bety for en liten kropp få være del av dette?

I en julepyntet foaje møtes vi i eventyret. Det er rett og rimelig – men overraskende – at ei 10 år gammel jente skal lese opp Stortingsmelding 28 før det hele starter. Like etter forestilling – og fortsatt kledt som Putti – leser Frøya Lillebø rolig og tydelig fra en voksenmelding med kronglete ord og formuleringer. 10-åringen tar det på strak arm. Jeg lar meg imponere, igjen.

Panelet starter sin presentasjon og diskusjonen starter. Hva er det egentlig med kulturfagene? Fagenes viktighet er målbare på en helt annen måte enn tradisjonelle faktafag. Muligens har det ført til lavere anseelse for dramalæreren kontra realfaglæreren? Eller i alle fall for faget? Det ville vært uhørt dersom en ufaglært skulle forsøke å lære barna våre kjemi. Men hva med dans, drama, kunst og musikk? Hvor ofte skjer det at ufaglærte underviser skolebarn i disse fagene? Relativt ofte, vil jeg tro. Og hva skjer med kvaliteten da?

-          Undervisning uten kunnskapsrike lærere er bortkastet, da er det nesten bedre å la være, mener høgskulelektor Hege Holmqvist Synnes. – En faglært person kan gi elevene de verktøyene de trenger for at opplevelsen blir positiv og vellykket. Det handler om alt fra stemmebruk til kroppsholdning, mestring av sceneskrekk, utvikling av egne evner og tid til å være i prosessen.  

Jeg innser at jeg blir tatt litt på senga, men skjønner poenget. Med bakgrunn i korsang, vet jeg det er forskjell på hvordan man fremfører en sang. Skal man bare synge, eller skal man synge mens pusteteknikk, artikulasjon, dynamikk og innhold i teksten styrer stemmen? Det er klart det gjør en forskjell. Teknikkene må tillæres av fagfolk og sangeren må ha mot til å leve seg inn i musikken.

Debatten fortsetter og fagfolk innen kunst, musikk og drama snakker seg varme. Den før nevnte Stortingsmelding ønsker mer vekt på estetiske fag i skolen. Dette er basert på Ludvigsensutvalgets undersøkelser, som igjen er basert på forskning i inn og utland. Det handler ikke bare om at folk skal få utvikle seg selv, ha det gøy og bli gode på noe de liker. Det handler om at projisering av faktakunnskap ikke lenger er nok. Verden er i endring. Vi trenger nytenking, kreativitet og folk som kan ser ting fra et nytt perspektiv. Og nettopp disse egenskapene finner vi oftest blant ungdom som er engasjert i estetiske fag. Plutselig får både linjevalg og Puttis univers en ny dimensjon. Vi kommer til å se igjen mange av Puttiene, smånissene og elever fra Fagerlia VGS. Ikke bare som fremtidige bidragsytere i byens kulturliv, men også som kreative tenkere som kan tenke nye tanker og trekke mer enn fakta inn et fag. Kanskje det er nettopp det vi trenger for å utvikle fremtidens samfunn.