Krigssone 24-7

Respekten for barnehagepersonell stiger i takt med dager i krigssonen. 5-åringen leker mitraljøse med lillesøsters barnevogn og søskenkampen stiger til nye, uante høyder. Mor glemmer samtlige tall fra en til ti og fyker opp som ei illsint løvinne.  Midt i middagslaging er det unntakstilstand i heimen. Lydnivået stiger langt over smertegrensen og samtlige ører trenger hørselvern. Lillesøster er rasende og storebror synes det hele er stor stas. Heldigvis dukker tallrekka opp. Mor teller sakte mens hun holder rivalene på en armlengdes avstand. 1-2-3-4-5… Meglerens pedagogikk slår til og situasjonen settes under kontroll. Rivaler og løvinner faller i en felles skinnfell og roen senker seg. For en liten stund. 

Hjemmekontor og småunger er en dårlig kombinasjon. Det er ingen overraskelse! Guttungen har vært våken fra klokka fire, oppvasken står fortsatt og i bakhodet surrer saker som frilansmammaen egentlig burde ha skrevet i går. Men da stupte mammaen seng så snart de små hadde sovnet. Livet som H24 småbarsmamma er slitsomt, særlig når alle aktiviteter er stengt, naboen har låst seg inne og vi egentlig burde jobbet mens barna henger i gardina. Selv er vi ikke i karantene, men vi følger strenge retningslinjer. Unngår lek med andre unger og holder oss for oss selv.

Harde trefninger i frontlinjen avløses av rolige stunder i skyttergravene. Selv den mest tålmodige kan miste besinnelsen. Trolig får vi både skilsmisser og foreldre som kjefter mer enn vanlig. Hverdagen er utvilsomt mer slitsom enn yrkeslivet. Likevel er vi heldige. Vi har et helsevesen som jobber på spreng for å holde oss trygge. Vi har åpne matbutikker. Vi har en økonomi som tåler en liten knekk.  Vi er ikke stuck i en liten leilighet. Vi har hus, en liten hage og en gedigen bakgård. Vi sykler, går turer og leker oss gjennom dagene. Og vi er ikke nevneverdig bekymret, enda. I utgangspunktet er ingen av våre nærmeste i særlig risiko for å dø dersom de blir rammet av koronaen. Heller ikke vi. Mest sannsynlig vil vi klare oss gjennom isolasjonen og komme ut litt feitere og langhåra enn vanlig. Men ikke alle har det slik.

Hjertet brister når vi tenker på alle som har blitt kastet inn i en vanskelig situasjon. Ensomme blir enda mer ensomme. Eldre og kronisk sjuke lever i frykt for et aggressivt virus som kan ta liv. Familier som mister sine, får ingen trøstende klemmer i begravelsen. Barn i en dårlig hjemmesituasjon, slipper ikke unna voldsutøver eller overgriper i skole- eller barnehagetid. Kanskje må vi faktisk bryte restriksjoner for å redde liv – eller psykisk helse – blant våre nærmeste naboer?

https://www.nrk.no/mr/bekymra-for-dei-sarbare-barna-1.14946168?fbclid=IwAR2HyH81HFlYF8LNJJsAvc2nBPTM8CXvrZcgD3Q0a7dVdHRuRoVB56sPrVI

Vi må også vende blikket utenfor egne landegrenser. Snart har de fleste fått sine kjære hjem. Uten klem, men med en trygghet om det vi er nær hverandre. Andre er fastlåst i utlandet. Enten på jobb, eller i land med kansellerte transportmuligheter og stengte grenser. Samtidig er mennesker fortsatt på flukt eller samlet i overfylte leirer. I Moria er hjelpearbeidere tvunget til å dra. Enslige mindreårige har kanskje mistet sitt eneste sikre holdepunkt. En allerede kritisk situasjon blir enda mer uutholdelig. Og før eller siden vil koronaen ramme også her. I overfylte leirer med underernærte og sjuke mennesker, uten verken sanitæranlegg, leger, varme dyner eller trøstende hender.

https://www.vl.no/verdidebatt/nar-viruset-rammer-flyktningleirene-1.1683534?fbclid=IwAR2KdqqUj6uFjAhlhO1IkOu1MvJ0d7683zxafN91dLO2NCXSeU7uzWn6tX8

Koronaen har enda ikke ankommet sin mest makabre krigssone. Men det vil den, før eller siden. En krigssone for barn – og voksne. 24/7. Da blir våre egne hverdagsutfordringer ufattelig små.

Maktesløsheten er overveldende.

EVAKUER BARNA FRA MORIA NÅ! Det er snart for seint å avverge en katastrofe som vil sende oss inn i historiebøkene. Med negativt menneskelig fortegn. 

Moria - et moderne gasskammer

Jenta hylskriker. Frykten lyser i ansiktet. Jeg løper til.

3-åringen sitter i sengen sin. Jeg legger henne ned, stryker henne over kinnet og tar hånden hennes. – Mamma passer på deg, hvisker jeg. Og jeg vet det er sant. Jeg vet at jeg ikke kan beskytte henne mot alle farer. Men jeg vet med sikkerhet at jeg kan gi jenta mi mat, varme klær og ei myk seng. Noe annet ville vært helt utenkelig. Slik var det også for mødre i Syria. Sånn er det ikke lenger.

Lille Nassir var glad i biler. Han kjørte lekebil i hjemmet sitt da han ble drept. Bomben ble for mye for ham. Familien valgte å flykte fra Syria for å berge de andre barna. Det gikk ikke bra. Søsteren Mira elsket å svømme. Hun satt tett sammen med mammaen sin i båten. Først følte hun seg trygg og forventningsfull. Men så kom bølgene. Mammaen forsøkte å holde fast i henne. Til slutt klarte hun ikke mer. Middelhavet ble for mye for Mira. Mammaen så hårtustene idet hun forsvant i dypet. 

Resten av familien kom seg over havet. Men hva kom de til?

Flyktningeleiren Moria er overfylt. Vinteren er iskald. Moria blir for mye – for mange.

Nå må verden våkne! Norge hyller voksne menn som bakser i isen og sover 86 netter i telt. I Moria må mødre legge sine nyfødte barn til å sove på en pappbit. Små barn har sovet i telt i flere år – uten sovepose! De har ingen mulighet til å tørke klær eller vaske seg. De har ikke ullundertøy, hjemmestrikkede gensere eller varme vintersko. De har ingenting! Tre-åringer dunker hodet i bakken for å finne virkelighetsflukt i smerte. Vi lever i 2020, dette går ikke an!

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre for at verden skal våkne. Vi kan gå med skylapper og melde oss inn i Facebookgrupper som ikke tror på humanitære katastrofer. Men barn lider, og barn dør. Hellas har kommet til bristepunktet for lenge siden. Vi ser skiskyting på TV’en og later som ingen ting. Hjelpeorganisasjoner hjelper der de kan, og folk starter private engasjement for å sende hjelp. Det demper symptomene og lindrer smerten for noen få. Men det løser ikke problemet. Den storpolitiske verden ignorerer. Imens fortsetter barn i Moria å dø. De fortsetter å skade seg selv. Foreldrene fortsetter å fortvile. De frykter for familiens liv og har ingen framtid. Dette er naboene våre - i Europa. Kan du forestille deg hvor ille det er?

Moria er et moderne, saktevirkende gasskammer – med lange ettervirkninger. De som overlever, vil bli sterkt traumatiserte. Hva gjør det med et barn – når det vokser opp i total elendighet? Og hva gjør det med alle mødre og fedre som ser sine barns smerte? Den politiske verden må våkne – nå! Hvis ikke vil en alvorlig humanitær krise føre til kriser vi enda ikke kan ane omfanget av. Får barna ut av Moria – nå!