Respekten
for barnehagepersonell stiger i takt med dager i krigssonen. 5-åringen leker mitraljøse
med lillesøsters barnevogn og søskenkampen stiger til nye, uante høyder. Mor
glemmer samtlige tall fra en til ti og fyker opp som ei illsint løvinne. Midt i middagslaging er det unntakstilstand i
heimen. Lydnivået stiger langt over smertegrensen og samtlige ører trenger hørselvern. Lillesøster er rasende og storebror synes det hele er stor stas.
Heldigvis dukker tallrekka opp. Mor teller sakte mens hun holder rivalene på en
armlengdes avstand. 1-2-3-4-5… Meglerens pedagogikk slår til og situasjonen settes
under kontroll. Rivaler og løvinner faller i en felles skinnfell og roen senker
seg. For en liten stund.
Hjemmekontor
og småunger er en dårlig kombinasjon. Det er ingen overraskelse! Guttungen har
vært våken fra klokka fire, oppvasken står fortsatt og i bakhodet surrer saker
som frilansmammaen egentlig burde ha skrevet i går. Men da stupte mammaen seng
så snart de små hadde sovnet. Livet som H24 småbarsmamma er slitsomt, særlig
når alle aktiviteter er stengt, naboen har låst seg inne og vi egentlig burde jobbet
mens barna henger i gardina. Selv er vi ikke i karantene, men vi følger strenge
retningslinjer. Unngår lek med andre unger og holder oss for oss selv.
Harde
trefninger i frontlinjen avløses av rolige stunder i skyttergravene. Selv den
mest tålmodige kan miste besinnelsen. Trolig får vi både skilsmisser og
foreldre som kjefter mer enn vanlig. Hverdagen er utvilsomt mer slitsom enn
yrkeslivet. Likevel er vi heldige. Vi har et helsevesen som jobber på spreng
for å holde oss trygge. Vi har åpne matbutikker. Vi har en økonomi som tåler en
liten knekk. Vi er ikke stuck i en liten
leilighet. Vi har hus, en liten hage og en gedigen bakgård. Vi sykler, går
turer og leker oss gjennom dagene. Og vi er ikke nevneverdig bekymret, enda. I
utgangspunktet er ingen av våre nærmeste i særlig risiko for å dø dersom de
blir rammet av koronaen. Heller ikke vi. Mest sannsynlig vil vi klare oss
gjennom isolasjonen og komme ut litt feitere og langhåra enn vanlig. Men ikke
alle har det slik.
Hjertet
brister når vi tenker på alle som har blitt kastet inn i en vanskelig
situasjon. Ensomme blir enda mer ensomme. Eldre og kronisk sjuke lever i frykt
for et aggressivt virus som kan ta liv. Familier som mister sine, får ingen
trøstende klemmer i begravelsen. Barn i en dårlig hjemmesituasjon, slipper ikke
unna voldsutøver eller overgriper i skole- eller barnehagetid. Kanskje må vi
faktisk bryte restriksjoner for å redde liv – eller psykisk helse – blant våre
nærmeste naboer?
Vi må
også vende blikket utenfor egne landegrenser. Snart har de fleste fått sine
kjære hjem. Uten klem, men med en trygghet om det vi er nær hverandre. Andre er
fastlåst i utlandet. Enten på jobb, eller i land med kansellerte transportmuligheter
og stengte grenser. Samtidig er mennesker fortsatt på flukt eller samlet i
overfylte leirer. I Moria er hjelpearbeidere tvunget til å dra. Enslige
mindreårige har kanskje mistet sitt eneste sikre holdepunkt. En allerede
kritisk situasjon blir enda mer uutholdelig. Og før eller siden vil koronaen
ramme også her. I overfylte leirer med underernærte og sjuke mennesker, uten
verken sanitæranlegg, leger, varme dyner eller trøstende hender.
Koronaen har
enda ikke ankommet sin mest makabre krigssone. Men det vil den, før eller
siden. En krigssone for barn – og voksne. 24/7. Da blir våre egne
hverdagsutfordringer ufattelig små.
Maktesløsheten
er overveldende.
EVAKUER BARNA FRA MORIA NÅ! Det er snart for seint å avverge en katastrofe som vil sende oss inn i historiebøkene. Med negativt menneskelig fortegn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar