I tre måneder har de sovet i et kaldt telt. De har
vært skitne, sultne, slitne og en hårsbredd fra døden. Mange ganger.
Snakker jeg om Ousland og Horn? Nei, jeg snakker om to 5-åringer i Moria. Sammen med flere tusen andre flyktningbarn, fryser de hver eneste natt. Det er ikke minus 40 i Hellas. Heldigvis! Men disse små kroppene har verken sovepose eller gode liggerunderlag. De fryser, og de har ikke valgt det selv.
Snakker jeg om Ousland og Horn? Nei, jeg snakker om to 5-åringer i Moria. Sammen med flere tusen andre flyktningbarn, fryser de hver eneste natt. Det er ikke minus 40 i Hellas. Heldigvis! Men disse små kroppene har verken sovepose eller gode liggerunderlag. De fryser, og de har ikke valgt det selv.
Verden er urettferdig. Blodig urettferdig! Det er
tragisk at to gamle menn på et isflak får større oppmerksomhet enn ei mor i
Finnmark som må vente et døgn før barnet kommer seg til sykehus. Hallo, ungen
er blå i huden, den puster ikke! Kan du tenke deg en verre følelse for ei mor?
Likevel. Ousland og Horn har verken skyld i flyktningkriser
eller lange sjukehusveier i Finnmark. Vi kan ikke legge verdens elendighet på
skuldrene til to polfarere. Problemet er
oss! Det er medienes prioriteringer, stoffet som selger og politikerne vi
velger. To menn på et isflak nord for Svalbard kan verken redde verden eller
skade den nevneverdig.
Ekspedisjonen Ousland og Horn har gjennomført en
nærmest uforståelig. Jeg har dratt pulk over isbaks og sovet i telt i minus 40.
Jeg vet hvor isende kald kulingen kan være og hvor stummende svart mørketiden
er. Likevel har jeg ikke det fjerneste begrep om hva disse to nettopp har
utført. Å gå fra Alaska til Svalbard via Nordpolen er helt absurd. 86 dager på
is. Kulde, kuling, isbjørn og is i bevegelse. Vanvittig tunge pulker, forfrosne
kroppsdeler, bare is i sikte og stadig mørkere dager. Jobben krever en enorm
motivasjon og gjennomføringsevne. Men de klarte det. De klarte det helt uten
forsyninger, og uten våre skattepenger. Det er imponerende.
At polarfarne får kritikk for å ikke tilkalle helikopterhjelp, er ironisk. Man utløser ikke brannalarmen uten brann! At et redningsteam i verdensklasse sto klar til henting en times flytur unna, ble lite vektlagt av pressen. Men mens mediene hauset opp spenningen med hint om kamp mellom liv og død, roet ekspedisjonsleder Ebbesen det hele ned med udramatiske fakta. At Horn falt i råka, skapte en kritisk situasjon. Men også den reddet de seg ut av på egen hånd. Et helikopter ville uansett kommet for sent hvis ikke Ousland fikk ham opp av vannet og «inn i varmen». Poenget er at de ville klare seg på egen hånd. En førstebestiger på ei 86-lengders klatrerute avbryter ikke 2-3 taulengder fra toppen uten grunn.
Et forskningsskip til unnsetning midt i mørketiden;
betalt med ekspedisjonens egne midler. Når en eventyrer kommer dithen, har man
lyktes med mer motivasjon. Når skipet i tillegg er lastet med journalister og
ekspedisjonen struper seg til i innspurten, er økonomi til neste ekspedisjon
allerede i boks. Om spillet var overdrevet, vet bare de selv. Ousland både vant
og tapte kredibilitet disse dagene. Men økonomisk kommer han nok godt ut av
det. Mediedekningen er verdt millioner. Så får vi bare håpe at litt av
mediedekningen kommer ekspedisjonens uttalte mål til gode, nemlig fokus på
klimaendring og smeltende polis. Det er neppe mulig for andre å gjenta turen,
for å si det slik. I så fall må det bli med båt.