Epilog skredulykka Longyearbyen 19. desember

Epilog 

Jeg elsker snøen og fjellene. Men 19. desember hatet jeg begge deler. Det startet så greit. Ekstremvær, snø og vind? Ingen problem. Vi er vant til at Svalbardsnøen ikke ligger stille; - den virvler, føyker og surrer – legger seg i meterhøye hauger og etterlater bare flekker. På Svalbard står vi han av – vi liker at været røsker litt i oss! Og etter ett døgn inne med ettåringen, var det en fryd da vinden løyet lørdag formiddag. Verden var et eventyr! Hus julepyntet av naturen sjøl og gater med snøfonner høye som hus. Biler var nedsnødd og noen måtte bruke vinduet for å komme seg ut. Men ingen var skadet og alt var bare skøy.

Vinter-eventyr

Veiene var ikke brøytet. I 236 var et en lang skavl, like høy som husa! Ved toppen av snarveien var det en stor snøhaug. En turist hjalp meg å løfte vogna over. – «You are lucky to experience this», sa jeg.  Alt var jo et eventyr. Jeg stoppet og pratet med Svenn og barna. Gikk videre, men stoppet i krysset ved veg 232 for å se på fresen. Den bråkte. Sigbjørn syntes det var gøy. Da vi snudde oss for å gå videre, hadde gatelysa i Hilmar Rekstens veg slukna. Jeg lurte på hvorfor – det var jo fortsatt lys i husa! Hadde noen lyst på sensoren? Men det må jo være flere? Jeg undret meg mens jeg gikk videre. Så at parkeringsplassen ved Kulturhuset var full av snø. Snudde og gikk via sykehuset. En kar kom løpende – og jeg tenkte å si til ham at det var stengt. Men han kom seg inn. Ved posten stoppet jeg og pratet med Tommy som måket snø. Posten var fortsatt stengt. Jeg kikket på klokka – 10:24? Å ja, den åpner vel 11 på lørdag. Tommy pratet om jula og scooterføret. Så rammet katastrofen oss.

Tommy måker snø ved Posten

Øyeblikket sitter i oss for alltid; - damen som kom løpende og sa at spisshusene lå hulter til bulter. De få skrittene til hushjørnet – synet som møtte oss: Bruddsonen i fjellsiden og husene som sto på feil plass. Vissheten om at der bodde Elke og Malte med to bittesmå. Svala kun 8 uker gammel. Vakre Elida, så spinkel og skjør. Flere navn og ansikt dukket opp i hodet. Kine som kom løpende i Ronnys alt for store ytterklær – opprørt, men like hel etter å ha berget seg ut av eget hus. Fort finner vi fram telefonen for å varsle, før vi ser at første utrykningskjøretøy er på plass. Snart er det biler og løpende folk over alt.

Tragedien har nettopp skjedd

Hjernen jobber på høygir. Hvordan kan jeg bidra? Skal jeg varsle Dag og Andrine? Nei, ikke forstyrr - de er nok allerede varslet gjennom Røde Kors. Skal jeg varsle Ellinor, Endre, Martin og Audhild? Kanskje ikke. Skredområdet er allerede fullt av folk. Jeg ser mange som står stille der oppe. De er sikkert nok mennesker, de ønsker nok kun egne styrker og folk fra Røde Kors inn i området nå. Trengs det flere spader? Skal jeg skaffe noe annet?

Skred og redningsaksjon

Hjernen skanner videre. Finner ingen fornuftige løsninger. Finner ingen som kan passe Sigbjørn. Han er sulten og trøtt. Kan jeg overlate ham til noen andre nå? Forstår han at det er en dramatisk situasjon? Blir det traumatisk for ham hvis jeg forlater ham med fremmede? Alle jeg kan komme på vil nok heller grave enn å passe unge. Hvordan vil han reagere på en fremmed? Og hva om jeg blir tatt i etterskred mens pappaen er en flytur unna. Er det riktig av meg å utsette meg for faren når jeg er alene med barnet?

Trist

Man føler seg så maktesløs i en slik situasjon. Vi er vant til å vurdere skredfare og forberede oss før vi drar på tur. Men vi er ikke vant til å tenke skredfare i eget hjem! Hvordan gikk det med alle disse små og store som bodde i husene? Jeg sto bare meter unna og tenkte på hver og en av dem som bor i området. Jeg har armstyrke, psykisk styrke, skredkurs og ønske om å bidra. Men jeg var alene med et barn på ett år. Jeg scannet hjernen for barnepassere, men alle våre venner sprang ut for å grave. I stedet for å berge liv, kunne jeg bare så på sidelinjen; trøste og bistå mens jeg passet mitt eget barn.

Her sto Sigbjørn og jeg da skredet gikk

Etter minutter med vurdering, ser jeg at det ikke er stort poeng. Ser at det er folk nok der oppe. Jeg vil så gjerne bidra, men til slutt går jeg på butikken og handler det jeg trenger. Ser Maria og spør om hun har hørt om skredet. Møter butikkpersonell som gråter. I ettertid tenker jeg at Maria kunne ha passet Sigbjørn! Men terskelen var høy for å etterlate barnet mitt blant folk som var fortvile. Selvsagt kunne jeg ha gjort det.  Han ville nok ikke tatt noen skade av det. Men jeg gjorde det ikke.  I ettertid angrer jeg bittert. Jeg kunne bedt hvem som helst om å passe gutten min i noen minutter – han ville jo tålt litt skriking! Men innen jeg fant noen, var ulykkesområdet fullt av folk. Jeg gikk hjem, ga gutten min mat og la ham til å sove i en varm seng. Varslet de hjemme om at vi var OK. Prøvde å skaffe informasjon og videreformidle til venner av Elke, Malte og oss. Rastløs surret jeg rundt i hjemmet mens hode og hjertet var hos de som lette blant husrester, julegaver, klær og betonghard snø for å finne sine barn.  

Knust

Redningsmannskaper gjorde en fantastisk jobb. Mange mennesker kom fra en traumatisk opplevelse med livet i behold. Dessverre gjaldt det ikke alle. Tre barn mistet sin fine pappa Atle. Lille Nikoline vil aldri mer våkne til søster Pernille, mor og far. Det er så uendelig trist.

Lykter i snø

Jeg tenker at det hele er en tragedie. Mange med mye kompetanse ble tatt i skredet. Elke som holder skredkurs, Malte som er geolog, Eli Anne som er meteorolog og har vurdert skredfare for Varsom.no. Disse menneskene ville aldri gått under denne fjellsiden dersom de var på tur like etter uværet. Men vi sitter ikke med skredsøker på i stua. Og vi tenker ikke skred i hjemmet vårt. Ikke før nå.

Stjernene hilser til alle som har mistet en kjær

 

Vi har tilegnet oss erfaring vi helst ikke vil ha. Men tross alt kunne det gått så mye verre. Mennesker har gjort en fantastisk innsats. Barn ble reddet. Nå må vi bare fortsette å bry oss om hverandre – og i framtiden vil vi tenke sikkerhet på en helt ny måte, også i eget hjem, vårt trygge lille rede. Og vi må ut igjen. Vi må ut til den deilige snøen og de flotte fjellene. For det er jo derfor vi er her.

 

Linda